Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag? Det er gjestebloggdagen!
Jeg har fått reisebrev av onkel Morten fordi jeg spurte ham om et, siden jeg ikke gadd å pønske ut et innlegg selv helt uten videre! Sånt er fint, minimal jobb, maksimal utteling :)
(Har du noe viktig på hjertet? Noe som er så viktig at du vil rope det ut til over 2 lesere? Ta kontakt.)
Den godeste stratenrøver hr. Berg har jo som kjent forlatt Barteland til fordel for svalere strøk i nord, hvor han jobber for Kongen.
Slik fortoner det seg:
Da er langpermisjon #4 så godt som over for men. Berg og som vanlig har store deler av permen bestått av mange fine reisedager. Ikke overraskende for de som har kjennskap til min for tiden svært aktive reisefot. Langpermisjon #4 begynte, i likhet med Langpermisjon; #1, #2 og #3 med en aldri så liten 15-timers reise fra skjold til Meråker forrige onsdag , hvor det hele begynte kl. 0500 med buss fra skjold leir. Dette var noe jeg vil kvalifisere som en særdeles begivenhetsløs reise, men et kryssordblad, en bok, to telefoner, 23 sms , 2 fotballkamper, en bilvask og et tomt mp3spillerbatteri senere og vips så var jeg der. Resten av dagen brukte jeg klokt på avslapping og en trivelig kveld sammen med Onkel Oscar , Trond Einar, en kaffepresse og Homer Simpson, samt en fast og klar avtale med nevnte Onkel om en stjørdalstur dagen derpå.
Dagen derpå: Jeg dro til stjørdalen alene.
Fredag: Nok en reisedag! Men denne gangen en langt mer begivenhetsrik reisedag. Denne gangen på et lenge etterlengtet besøk til kjæresten. Til vestlandet. Nærmere bestemt Nordfjord folkehøgskule i Gloppen kommune. Dritlangt unna altså. Dvs. Ca 11 timer med buss og trivelige, hjelpsomme bussjåfører. Med et bredt smil om munnen, baggen på ryggen, et kryssordblad under venstre arm og med store forhåpninger gikk jeg opp til bussjåføren og sa ”Til Nordfjord Folkehøgskole, pronto!” Bussjåføren med bart svarte ”Haha, da e du nok på feil buss ja gut.” Vel over på plattform #1 gikk jeg inn på rett buss og satte meg ned ganske langt bak i bussen. Ikke uventet la en påstigende pensjonist straks merke til uniformen min, og tok selvfølgelig setet ved siden av meg. Til stor skuffelse for de 6 andre passasjerene på bussen. Gubben hadde jo i sin tid tjenestegjort i samme leir som undertegnede. Han var oppsatt på hest og var smått skeptisk til fremkommeligheten i min beltevogn (Hah!). Det ble en lang og trivelig prat, før jeg foretok et busskifte ved Moa bussterminal.
Denne bussen ble kjørt av nok en bussjåfør med bart. Jeg langet over billetten og understreket ”Til Nordfjord folkehøgskule, takk!” barten svarte ” Nåh, me stoppar ikkje på skulen lengre, men eg kan slippe deg av ved rundtjøringa og forklare deg veien.” ”Supert!” sa jeg. På denne bussen ble jeg sittende sammen med en svært trivelig gut på min egen alder, som fortalte meg stort sett hele livshistorien sin, alt fra hendelser i barneskolen til børsemaking og sin tid som armbrystskytter, og sannelig ble jeg prøvd sjekket opp av en 10-åring som rett og slett ikke ante hva ordet beskjeden skulle bety.
Det nærmeste jeg kom en rundkjøring.
Ved en rundkjøring stoppet bussen opp og en bart ropte ”Det var ein som skulle til skulen?” Litt overrasket ettersom tiden fløy, gikk jeg fram til barten og sa ”Nordfjord folkehøgskule ja!” ”Ja, det var deg ja, du går av her og spaserar like opp til krysset ved eika og tar til vinstre viare opp forbi ein gamleheim, så e du straks ved skulen der.” ”Aha!” svarte jeg. Jeg ga 10-åringen en etterspurt hadeklem, tok baggen på ryggen og la i vei på en siste marsj. På tur opp mot eika begynte tanker om å bli dulla bort av dama å dukke opp i skolten, og jeg satte opp tempoet. Etter å ha pissa på eika satte jeg ned tempoet igjen. Da jeg passerte gamleheimen ble gliset mitt bredere, forhåpninger om snart å bli skjemt bort, få en god massasje, bli kysset på og få kost meg skikkelig fikk pulsen til å gå raskere og raskere. Dette skal bli bra! Da så jeg skiltet ”Velkommen til Fjordane Folkehøgskole”… ”Fjordane?” Hvor faen er Fjordane? Jeg huttet med nevene! Hutt, hutt! Men til ingen nytte. Helt mutters alene i mørket stod jeg der. ”Hvor faen er jeg?” Fjordane måtte det være. Jeg tok en telefon og en skuffet kvinnestemme hadde fortalt ”Fjordane? Er ikke noe sted i nærheten som heter det her.” Aiaiai… Etter litt etterforskning helt på egenhånd og helt uten hjelp fra kjæresten, fant jeg ut av hvor jeg befant meg og at jeg ble sluppet av bussen en time og en ferje for tidlig. Men også for sent til å ta siste bussen bort fra drittplassen.
Men iherdig som jeg er skaffet kjæresten min telefonnummeret til den lokale drosjestasjonen og veiforklaringer til riktig ferjeleie. Resten av helgen ble forresten jævlig bra. Til tross for hånflir. Dette ble dritlangt. Hade.
