Hører på: Trentemøller – The Very Last Resort
Hei.
Jeg tok visst litt sommerferie, jeg. Det har ikke skjedd så mye siden sist. Én ting har skjedd da; årets Roskilde er overstått. Ti dager, 70 000 Mennesker, en million liter øl, 33 000 liter vin og masse gode minner. Gleder meg til neste år! Forhåpentligvis demper Storåsfestivalen som starter på torsdag litt av festivalabstinensene fram til neste sesong.
“Alt om de ukendte”, festivalavisen 4. juli:
Et er at have dametøj liggende i sit telt, noget helt andet er, at en fremmed mand prøver at tage det på midt om natten. Det oplevede Asbjørn, der klokken halv seks om morgenen blev vekket af, at en mand lå og forsøgte at få nogle alt for små pigetrusser på. Asbjørn snakkede om det med manden, der dog kun kunne grynte, men forsvant ud af teltet.
Det fine med Roskilde er at alle er så glade og vennlige hele tiden. Jeg har aldri opplevd noe lignende noe annet sted. 70 000 mennesker, og ingen av dem er kjipe. Deilig.
Tormod, Trond Einar og jeg satte kursen nedover klokka fire på morgenen den 25. juni og var framme i åttetiden på kvelden. Deretter ble det to herlige netter på Osted kro, før vi endte opp i ventekøen for å komme inn på festivalområdet i halvsekstiden den 27.
Her ble vi umiddelbart kjent med det som skulle bli vår største fiende gjennom årets festival, nemlig solen.
Fasilitetene i ventekøen består som kjent av et jorde og ingenting annet, og mulighetene for å slappe av i skyggen er heller små. Og gutta boys hadde kjøpt solkrem av typen 50+. Så da var det enten å forbli bleikfis eller bedrive ubeskyttet soling. Jeg var selvfølgelig smart nok til å velge det siste, noe jeg fikk angre på store deler av festivalen. Jeg kan si så mye som at den første varme dusjen et par dager senere var en bittersøt opplevelse. Glovarmt vann er ikke fullt så digg når man er solbrent, tilogmed i knehasene.
Jeg har det også med å skalle av ganske kraftig på nesa, og Michael Jackson-referansene satt rimelig løst resten av festivalen.
I kø for å slippe inn i ventekøen(!) morgenen den 27. juni. Klokken er 06:35, og dagens første Rom & Cola konsumeres.
Inne på venteområdet noen timer (og øl) senere. Trangt og varmt, men trivelig :)
Første del av ventedøgnet var med andre ord en svett opplevelse. Det heter seg at camping-området åpner klokken 8.00 på morgenen den første warmup-dagen, men tradisjonen er at publikum river sperregjerdene noen timer før. Vi hadde derfor akkurat begynt å forberede oss på en småkjølig natt ute på det lille jordet, da to figurer plutselig reiste seg og hoiet et eller annet uforståelig dansk mot oss aller fremst i køen. To minutter senere var samtlige ventende (antagelig et par tusen) på beina, og dermed var vi på vei inn på campingområdet før vi visste ordet av det – klokken 20.54, historisk tidlig i år altså. Det er en underlig følelse det der; Når man mens man løper oppdager at man kan løfte begge føttene opp fra jorda, og fremdeles bevege seg like fort.
Camp Hawaii to Hell (Den opprinnelige idéen til campnavn før vi dro var “Mein Campf”, men denne ble vraket av frykt for at alle kanskje ikke helt ville forstå spøken) var altså oppe og gikk allerede på lørdagen, og den første natten kunne derfor tilbringes i telt, på Camp West, område C.
Vi fikk med et nødskrik holdt av en teltplass til Hans, som dukket opp dagen etter, og tror du sannelig ikke vi hadde havnet 50 meter unna årets Inderøy-camp (Camp Sjuttukuk..?) også.
Hans m/hatt.
Her burde jeg vel skrevet om alt vi gjorde i løpet av festivalen og hvor bra vi hadde det, men skulle jeg skrevet om alle de fine tingene vi gjorde og hvor utrolig digg det var, er jeg redd dette innlegget hadde blitt lengre enn godt er. Pluss at jeg nok har glemt en hel del, av diverse årsaker.
Jeg nøyer meg med å nevne noen ting jeg synes var fint:
Været
Vi hadde utrolig flott vær hele festivalen, nesten for fint. Med 27º i skyggen på den kaldeste dagen, var det ikke så mye annet å gjøre enn å søke ly under skyggen av partyteltet med noen kokvarme øl frem til solen gikk ned.
Steiksol og mørkegrønt telt er vel dessuten ikke verdens beste kombinasjon, og det å legge seg i kjølig og fuktig telt, for så å våkne av luftmangel i seksti varme klokken ni dagen etter, kan nok ha vært en medvirkende årsak til at jeg endte opp med megaforkjølelse og feber halvt ute i festivalen. Artig uansett! Det hadde vært verre med pissregn i ti dager:)
Musikken
I år var jeg overraskende flink til å faktisk kreke meg ut på konserter og ikke sose bort alt for mye tid i campen, og fikk sett masse bra musikk, både gamle kjente og masse nytt :)
Årets sju beste i vilkårlig rekkefølge:
- Katzenjammer – Festivalens første konsert for min del. Hadde aldri hørt en eneste låt av disse før, og ble positivt overrasket! Fet musikk, morsom gjeng og dansestemning i Pavilion-teltet.
- Mew – Samme kveld, på Arena-scenen. Fikk akutt anfall av feber og faenskap rett før, men konserten var fremdeles knall.
- Peter Doherty – Arena, søndag. Ramlet tilfeldigvis inn på denne på jakt etter mat, og ble stående. Høydepunktet var de uttalige mislykkede forsøkene på å hedre Michael Jackson med en påstått innøvd versjon av “Billie Jean”:) Ser fram til å se ham igjen på Storås.
- Faith No More – Orange-scenen, fredag. Stort! Et band man ikke kan dø uten å ha sett live. Mike Patton er SJÆF.
- Gogol Bordello – Orange, lørdag. De steppet inn i siste liten, da Lil’ Wayne avlyste. Hvilken byttehandel! Angrer på at jeg ikke gadd å møte opp noen timer før for å stå fremst, som jeg gjorde på Storås i 2007 (forøvrig den beste konsertopplevelsen jeg noen gang har hatt).
- Coldplay – Orange, siste kvelden. Jeg skal være ærlig og si at jeg aldri har vært noen hardcore Coldplay-fan, men likevel. De hadde programmet og dermed hele festivalpublikummet for seg selv, og serverte en noe mer vellykket “Billie Jean” enn godeste herr Doherty. Framført akustisk, med allsang fra samtlige 70 000 tilskuere. Lightere i lufta så langt øyet rakk.
- Skambankt – Odeon-scenen, fredag. Årets desiderte favoritt for min del. Jeg har hatt lyst til å se denne gjengen live lenge nå, og de skuffet ikke. Jeg og Tormod endte opp blant masse gærne dansker helt fremst. Trøkk! Teltet kokte, og ropene etter mer gjallet langt ut i neste bands opprigg.
Sju jeg angrer meg på at jeg ikke så:
- Trentemøller – Spilte samme kveld som Mew. Jeg rota bort konsertfølget på leting etter mat, og følte meg for ræva til å gidde å se konserten alene.
- Gojira – Hadde ikke hørt noe av dem før, men fikk noen smakebiter fra Hans’ ipod i forkant. Somla bort tiden med å drikke øl og prate skit i campen i stedet. Hørt den før?
- Nine Inch Nails – Her var jeg i teorien – det er bare det at jeg husker ikke et dugg av det. Jeg digget visstnok konserten hemningsløst, etter hva jeg er blitt fortalt.
- The mars Volta – Kræsja dessverre med Skambankt på fredag. Prioriteringer.. Akk.
- Röyksopp – Spilte samme kveld som Nine Inch Nails. Tormod bestemte visstnok her at det var på tide for meg og Trond Einar (som forøvrig var i samme form som meg) å dra tilbake til campen. Fair Call. :)
- Dungen – Sliten etter to timers hopping på Slipknot, og altfor øltørst..
- Håkan Hellstrøm – Spilte klokka fire på lørdag. Aaaltfor tidlig for bakfulle nordtrøndere som ikke tåler sol.
Menneskene
Det aller beste med Roskilde. Bortsett fra alt det andre, selvsagt. Vi møtte så utrolig mange rare, stygge, pene, teite og morsomme folk, som alltid. Noen av årets beste må ha vært danskene i nabocampen som førte flere lange samtaler med Hans, på dansk. Det de ikke visste var at Hans hadde funnet ut hvordan man snakker dansk (“Det e bærre å kutt ut konsonantan!”), men dessverre ikke forsto et dugg av hva de sa til ham. Klassisk. Et annet kodak-øyeblikk var da verdens fulleste dame sjanglet forbi og oppdaget at vi spilte Postgirobygget, grafset til seg mikrofonen, og deretter hylte med til både det, Trang Fødsel og diverse andre norske slagere resten av kvelden. Før hun forsvant, meddelte hun at hun var niesen til Odd Nordstoga, noe som forsåvidt godt kunne være sant, etter som hun kunne samtlige Nordstoga-viser på rams.
Dessverre ble det ikke til at vi tok så mange bilder i år, ettersom jeg bare hadde med meg mitt trofaste, sju år gamle Sony-kamera. Det har vært med på samtlige festivaler siden 2005, men i år ble det for det meste liggende i veska. Jeg vurderer sterkt å ta med speilrefleks neste år; Roskilde er et Mekka for enhver hobby-fotograf :)
Her er i hvertfall noen:
Leirmaskoten vår, stokkanden Rofl-Arne, som kubbet allerede i ventekøen. Han er en kul kis, men litt hard på flaska noen ganger.
..Men hvem er vel ikke det innimellom?
Her nytes Klovner I Kamp. På trygg avstand.
Fancy rasteplass på vei hjem over Rondane.
Og et morsomt skilt.
Alt i alt ti fantastiske dager, som forventet :)
Vi ses til neste år!
