Hører på: Frou Frou – The Dumbing Down
Hei på deg.
Jeg burde sikkert unnskylde meg for at det har gått så lang tid siden forrige innlegg, men det trikset begynner å bli litt gammelt nå. Det er bare det at jeg er i minus på kreativitets- og inspirasjonskontoen for tiden. Og sånt er jo vanskelig å gjøre noe med. Så har jeg en tendens til å glemme hvor lett det egentlig er å skrive mellom hver gang jeg gjør det også :)
Jeg gjør som kjent ikke så mye for tiden, jeg har jo søkt meg inn som delkurselev hos Ole Vig denne høsten og står for øyeblikket på venteliste.
Jeg gruet meg i utgangspunktet til å begynne på skole; det gjør jeg vel forresten ennå, men jeg kjenner at det nok blir deilig å slippe å sitte hjemme hele dagen også. Siden semesteret startet for over en uke siden, hadde jeg egentlig gitt opp håpet, men i dag ringte jeg skolemenneskene, og de sa at “Hånæææi, du må no hværtfall gi det et par vækka!” Så da gjør jeg vel det da.
Etter at jeg våknet etter en passe fuktig kveld på Burstu pøbb her hjemme i Meråker med en hodepine verre enn jeg trodde var mulig, uten mobil, og med et stort hull i genser og albue etter et heller ublidt møte med en asfaltkant på hjemveien, fant jeg ut at jeg kanskje skulle prøve å ikke nyte alkohol på en liten stund.
Jeg hadde i et svakt øyeblikk bestemt meg for å sykle til og fra på mammas gamle Diamant. Det jeg selvfølgelig ikke husket i den noe påseilte tilstanden jeg var i, var at Diamanten mangler bremser. Og nedover Trøa-bakkene er det bratt. Kjempebratt. Sånn kan det gå.
Nå er imidlertid telefonen lokalisert, genseren kastet og albuen grodd (nesten, jeg klarer ikke slutte å pelle på skorpa). Forrige helg bestemte derfor Tormod, Stein og jeg å dra på kino, og dra ut i gata å se på de fulle menneskene etterpå. Det anbefales. Det er store muligheter for at vi gjør det til en tradisjon.
Å være edru på Nordre klokka to på en lørdagskveld er mild sagt surrealistisk. Det er som å komme til et annet land; man skjønner ikke hva noen sier, og ingen hører hva du sier. Det kom en dame bort til meg og ga meg en røyk, for det syntes hun jeg trengte, så kom en annen kar som syntes han trengte den mer enn meg, og det gjorde han åpenbart, for han ga meg tohundre kroner for den. Så sånn er nå det. Forrige helg så vi Inglourious Basterds. Den synes jeg du skal se. Denne helgen så vi Brüno. Den trenger du ikke å se hvis du ikke vil.
På lørdag dro vi på besøk til Morten og Merete for å se på den nye leiligheten. Leiligheten var fin, og det var Martin og Rakel også, de var også der.
"Havne vi på bloggen no? ÅNÆIåhoffålællåneiånei."
Etter at Morten og Martin m/bedre halvdeler ble lei av oss, dro vi til Tyholttårnet for å spise. Det vil si, vi dro ut for å lete etter Tyholttårnet. Etter å ha kjørt rundt i en snau time uten å se noe tårn, utviklet det hele seg til en slags førstemann-konkurranse mellom de to bilene. Jeg og Stein hadde marginene på vår side.
Der var det.
En skulle kanskje tro at Tyholttårnet, med sine 128 meter skulle være forholdsvis lett å finne fram til fra et hvilket som helst hjørne av Trondheim, men nei. Det var ikke det.
Vel oppe i tårnet var vi fast bestemt på å bestille pizza (vi var jo tross alt på Egon), men det hadde vi ikke råd til. Det er tøft at restauranten snurrer og sånn, men tohundreogseksti kroner for en medium? Kåm ijen da.
Jeg bestilte beikensjiis. Forøvrig første gang jeg er blitt servert blodig burger. Interessant. Kudos for å ikke klæsse sylteagurken oppå osten. Svak firer.
Jepp. Sånn var helgen. I dag har jeg drevet med dette:
Følg min blogg med bloglovin
